Jeg kaller ham Pappa...



Jeg har lagt merke til at blogglesere har så mange meninger om bloggere. Det er greit, det er kanskje litt av poenget. Det jeg synes er rart, er at leserne har en tendens til å diagnostisere bloggere på grunnlag av det de skriver eller bilder de legger ut.

Hvilken faglig bakgrunn har man for det?

Legger noen ut et bikinibilde av seg selv med en tynn kropp, beskyldes man for anoreksi. Legger man ut bilde av seg selv der man ikke er tynn, beskyldes man for å ødelegge seg selv med overvekt. Joda, du tror sikkert du kan se på noen om de har en spiseforstyrrelse, men du kan faktisk ikke det. Man kan være undervektig eller overvektig på grunn av for eksempel sykdom. Man kan ha en spiseforstyrrelse og være normalvektig.

På samme måte som man kan ha adferd som viker fra normalen uten å ha en diagnose.

I går fikk jeg en kommentar med forslag om å oppsøke fagperson for å bli utredet for ADD. Jeg setter pris på alle kommentarer jeg får, og jeg velger å tro at dette var godt ment. Men samtidig reagerer jeg på at noen, som etter all sannsynlighet ikke har tilstrekkelig faglig kompetanse til å stille en slik diagnose, gjør akkurat dette. Hva er det man stiller til grunn for dette? Synsing og kunnskaper tilegnet seg via bekjente og wikipedia?

Jeg aner ikke. Men jeg innbiller meg at noen med virkelig fagelig kompetanse hadde holdt seg langt unna å dele ut diagnoser via internett.

Ja, jeg innser at adferden min viker fra normalen. Ja, jeg innser at det ikke er sunt eller heldig. Ja, jeg vet at det strengt tatt ikke burde være på denne måten. Ja, jeg vet at det sannsynligvis fremstår som direkte sykt for noen. Og ja, det er nok et symptom.

Men da er det viktig å vite at ikke alle symptom er resultat av sykdom. Noen symptom er resultat av en skade. Noen symptom hjelper faktisk å lege en skade man har pådratt seg. En skade kan være mye mer enn en brukket arm. En skade kan være et traume.

Selv om adferde min avviker fra det som sees på som normalt og bra, så er det ikke nødvendigvis noe feil med meg. Jeg trenger ikke nødvendigvis å medisineres eller diagnostiseres. Jeg er ikke syk. Det er ikke medfødt dette her. Selv om det er både vondt og fælt, så er det ikke en sykdom. Det er ingenting feil med meg.

Jeg er ikke feil.

Det er mange med min bakgrunn som oppfører seg på samme måte. Det er helt normalt, når man har den noe unormale historien bak seg. Det er ikke jeg som er feil, det er ikke jeg som er syk. Det er det jeg har opplevd som er både feil og sykt. Det jeg har opplevd har skadet meg. Jeg er skadet. Ikke synlig, som en brukket arm, men skadet uansett.

Klart jeg har symptomer. Klart jeg har en strategi på å gjennopprette balansen, ta tilbake kontroll over egen kropp. Klart sinnet bygger seg opp sin egen, merkelige overlevelsesstrategi.

Akkurat det er vel det eneste normale i alt dette. Å lage seg overlevelsesstrategier, å gjennopprette balanse, det er jo akkurat det hjernen er spesialisert til å gjøre. Selv om disse strategiene ofte kan virke både rare og moralsk forkastelige. Det gjør vondt. Det er helt jævlig. Men det hjelper. På en eller annen merkelig måte så hjelper det.

Og, forresten, så må symptomene på ADD debutere før fylte syv år for at man skal få diagnosen. Disse symptomene her debuterte ikke hos meg før jeg var langt over tyve.