Jeg kaller ham Pappa...

Finnes det noe som heter seksuell selvskading? Jeg har aldri hørt om det eller lest om det, men jeg er helt sikker på at det finnes. Jeg driver jo med det.

Det er litt vanskelig å forklare. Jeg aner ikke hvordan jeg skal beskrive det for at andre skal helt forstå det. Hvorfor kaller jeg det selvskading, når jeg aldri har kuttet meg eller fysisk skadet meg selv på den måten? Jeg vet faktisk ikke om det kan sammenlignes med fysisk selvskading, siden det er noe jeg aldri har prøvd. Jeg har hatt lyst, men jeg har aldri gjort det. Det jeg vet er at jeg skader meg selv, helt bevist, selv om jeg egentlig ikke har lyst. Det er dumt, det er feil, det går kun utover meg selv, jeg vet alt dette, men jeg gjør det uansett. Hvorfor faen gjør jeg det? Jeg ødelegger kun meg selv med det.

Kan ikke det kalles selvskading, da?

Hvordan bedriver jeg denne skadingen av meg selv? Jo, det er ikke så vanskelig. Jeg bedriver seksuelle aktiviteter med menn jeg ikke liker. Eller, jeg misliker dem jo ikke, så la oss heller si menn jeg egentlig ikke har lyst å ha sex med. Jeg vet jeg ikke vil, jeg liker det ikke, men jeg gjør det uansett. For akkurat mens jeg gjør det, så får jeg oppmerksomhet. Og akkurat mens jeg gjør det, så har jeg til en viss grad litt kontroll over en mann. Det er ikke så veldig vanskelig.

Men det er ikke alltid det blir som jeg har tenkt. Dette med å ha kontroll over en mann har jeg snakket om før, det har jeg når jeg beholder klærne på og bare suger ham. Det finnes ærlig talt ikke seksuelt for meg. Det er bare en digg følelse av kontroll, men så føler jeg meg skitten etterpå. Så kanskje det også går under denne selvskadingen. Jeg aner ikke. Jeg tror ikke jeg kjenner noen andre som har det sånn.

Det er når en mann begynner å ta på meg den virkelige selvskadingen begynner. Jeg liker det ikke, men jeg protesterer ikke, heller. Hvorfor i helvete gjør jeg ikke det? Men nei, jeg lar ham fortsette. Han kan stryke, klype, beføle og gnikke så mye han vil. Jeg kjenner det ikke. Jeg er en annen plass inni hodet mitt. Jeg tenker på andre ting. Det kan være noe fint, som et lite fantastisk eventyr i et vakkert land langt, langt borte, det er så mange steder i fantasien min jeg kan bruke. Eller det kan være at jeg forbanner meg selv for å sette meg selv i denne situasjonen. Mest av alt tenker jeg ikke på noenting i det hele tatt. Det er tomt i hodet mitt, jeg er et annet sted.

Jeg kjenner oftest ingenting. Kroppen min liker det jo, å bli tatt på og kost med. Den liker det veldig godt, og reagerer deretter. Kroppen min er en rebelsk faen. Det er bare jeg som ikke kan fordra det. Jeg merker jo at kroppen min reagerer, men samtidig kjenner jeg det ikke uansett. Det er nesten umulig å forklare, men sånn er det. Det er vanskelig, det er skuffende, det er vondt. Jeg angrer som en hund etterpå.

Ikke bare angrer jeg, men jeg skammer meg. Og så vasker jeg meg, eller skrubber er vel et riktigere ord. Det er noen steder på kroppen det gjør litt vondt å skrubbe for mye, så akkurat det er litt vanskelig. Jeg blir aldri helt ren. Jeg vasker, jeg føler jeg ikke får det av.

Dette er ikke noe jeg gjør ofte, eller har drevet med lenge. Jeg ble faktisk ikke oppmerksom på det før nå etter at jeg begynte hos psykologen, før etter at jeg tok tak i overgrepet. Jeg gjorde det ikke like ofte før, heller. Og jeg kan, med relativt god margin, telle på en hånd de mennene jeg har greid å gjennomføre et faktisk samleie med. (Dog, denne marginen forsvinner forskrekkende fort for tiden, merker jeg.) Det er litt vanskelig, akkurat det. Men det finnes jo mange andre måter å gjøre det på.

Dessuten er jeg kjempegod på stikke av fra seksuelle situasjoner. Øvelse gjør som kjent mester. Eller så er det ikke så vanskelig å late som man sovner, heller. Øvelse gjør vel mester på det, også.

Noen ganger stikker jeg ikke av. Noen ganger sovner jeg ikke, hverken på ordentlig eller på liksom. Noen ganger gjennomfører jeg det, på min egne merkelige måte. Og da går jeg i flere dager etterpå og angrer, forbanner meg selv for min idiotiske oppførsel, dusjer som faen. Jeg er jo skitten. Faen.

Og det aller verste? Jeg kommer helt sikkert til å gjøre det igjen. Til helgen, kanskje?

Men det er nok egentlig ikke selvskading. Jeg får ingen synlige arr. Det blør ikke. Jeg får kanskje et blåmerke eller to, men det forsvinner jo.  Så det er nok ikke selvskading, akkurat det er nok bare noe jeg innbiller meg.