Jeg kaller ham Pappa...

Dere spør meg hvorfor jeg ikke skriver mer. Det er ikke mer å skrive. Det er tomt. Akkurat dette temaet er tomt.

Jeg vil dere skal vite at jeg har det bra.

Kanskje sletter jeg hele greia. Det har ikke noe mer her å gjøre. Jeg er over det nå. Tusen takk for at dette las det. Det hjalp. Det hjalp veldig. Men jeg er over det nå. For meg har denne bloggen absolutt ingen verdilenger, selv om den betydde veldig mye en periode.

Det er over nå. Jeg har det slettes ikke så verst.

Jeg har sex med menn jeg ikke er glad i, som regel menn jeg ikke kjenner veldig godt. Jeg vet ikke hvor mange jeg har hatt sex med, men jeg vet jeg har hatt tre forskjellige menn på en uke. Jeg har gått med ferske blåmerker fra mer eller mindre frivillig sex, til en annen tilfeldig mann to dager senere. Jeg kysser helst ikke på date, men tilfeldig sex er ikke noe stress. Jeg har gjerne sex, men helst ikke i min egen seng.

Provoserer jeg nå?

Dette er faktisk ikke så sjokkerende eller uvanlig. Det finnes flere som bruker sex som et slags merkelig hjelpemiddel for å skaffe seg en eller annen form for kontroll over egen kropp og egen seksualitet. En merkelig logikk tilsier at det kan hjelpe med den skammen som allerede er der. Når den kontrollen ble fratatt deg som barn, kan man få et enormt behov for å ta den tilbake som voksen. Har man blitt utsatt for seksuelle overgrep, har man kanskje bruk for å gjøre sex til noe uhellig, uspesielt og uviktig. Så jeg har sex i alle både her og der, og forbeholder kyssingen, det personlige, for de som betyr noe. Bakvendt. Men for meg funker det. For meg hjelper det faktisk.

Selvsagt vet jeg at det er noen som synes jeg er løs. Horete. Skjøge. Tøs. Selvsagt vet jeg at noen synes jeg burde skamme meg, og at jeg ikke er verdt noe som helst når jeg driver på sånn som det her. Jeg vet at noen dømmer meg for det. Jeg vet at det til og med, nå i det herrens år totusen og elleve, finnes mennesker som mener jeg vil havne i helvete. Selvsagt vet jeg det.

Jeg vet mange vil jeg skal skamme meg. Jeg klarer det ikke. Jeg VIL ikke det. Jeg har skammet meg nok allerede. Jeg har skammet meg over å faktisk ha en kropp. Jeg har skammet meg over det som skjedde med meg, og pappa, en gang mamma ikke var hjemme. Jeg har skammet meg så intenst over det at jeg ikke klarte føle annet. Jeg har skammet meg så mye at «skam» på ingen måte er et dekkende ord. Vemmelse og skyld. Min feil.

Jeg har skammet meg fordi det har gått selv om jeg har sagt nei. Fordi noen ganger klarer jeg ikke sex, i det hele tatt. Og da har jeg grått og sagt nei, dette vil jeg ikke. Og når han da «skal bare kjenne om du er våt», funnet beviset sitt og fortsatt, ja da har jeg skammet meg. Egentlig burde jeg ha skammet meg fordi jeg ikke sparket han rett ned, men nei. Jeg skammet meg fordi det var jo min feil. Jeg var jo, ja, fysisk klar. Horete. Skjøge. Tøs.  Etterpå sov han. Jeg sov ikke, jeg følte skyld og utilstrekkelighet.

Det er ingenting som ergrer meg mer enn utsagn om at kvinner bør kle seg annerledes på byen, at de bør ta mer ansvar for seg selv. Jeg las et sted at noen menn mener kvinner ber om de så lenge de ikke er tilstrekkelig tildekket. Hva faen?

Jeg skal ikke krangle på at jeg noen ganger kanskje kler meg eller oppfører meg horete. Klart jeg gjør det. Det er til og med kanskje moralsk forkastelig for noen, selv om jeg synes det er forkastelig å dømme andre for slikt. Det er ikke så viktig. Horete. Skjøge. Tøs. Kall meg hva du vil. Det jeg gjør er på ingen måte ulovlig. Overgrep og voldtekt er veldig ulovlig. En kriminell handling.

Noen ganger skammer jeg meg slik at jeg føler jeg står i en gapestokk og alle kan se meg. Det er ingen som vet dette om meg, at jeg er ganske så seksuelt aktiv med menn jeg ikke bryr meg om. Mange av mine venner tror jeg er jomfru, av en eller annen grunn. Menn jeg ligger med sier det kjennes trangt ut, og spør om jeg har gjort det før. Ingen vet. Men jeg føler meg som om jeg er i gapestokk, og alle spytter på meg. De kriminelle går fri.

Jeg har drasset med meg denne gapestokken siden jeg var tretten år gammel, siden den kvelden mamma ikke var hjemme. Den er tung å dra på. Blytung. Hver gang jeg leser utspill om at voldtekt og overgrep kunne vært unngått om man bare kledde seg eller oppførte seg litt annerledes, blir den litt tyngre og mye trangere rundt halsen.

Men hver gang jeg har tilfeldig sex, som jeg velger helt selv, som ingen andre vet om, så blir den litt lettere. Jeg vet noen mener jeg burde skammet meg for det, men det gidder jeg ikke.

Jeg har skammet meg for sex jeg egentlig har sagt nei til. Men det er de som påførte meg skammen som burde skammet seg. For de har ikke bare vært litt løsaktige, de har vært ekle, stygge, ubeskrivelige. Kanskje til og med onde.

Det er natt, med tunge regndråper plaskende utenfor. Jeg får ikke sove, så jeg sitter her og tenker på ting som har vært og ikke. Jeg har følt meg uendelig dum de siste dagene. På grunn av noe som er over, selv om det kanskje ikke engang var noe i utgangspunktet. Det var aldri noe som helst, bortsett fra sporadisk og et merkelig eventyr.

Jeg er dum, fordi noe som var så fint for meg var ingenting for ham. Jeg er brukt, fordi det var noe ubetydelig fint for meg, noe enda mindre for ham. Noen ganger kan noe ubetydelig fint bety ubeskrivelig mye, selv om det ikke er mer enn akkurat det man sier det er.

Møter om natten, varme i kulden, stjerner og måneskinn i mørket.

Kanskje vil jeg ikke fortelle det. Kanskje finnes det ikke ord for det. Noen ting er bare fint, selv om det kun finnes vulgære ord for det. Så kanskje jeg føler jeg besudler det, på en måte, ved å beskrive det. Det var på ingen måte hellig eller ubeskrivelig. Det var bare fint, mitt og litt hemmelig. Varme innenfra og ut, ilinger av godhet helt ut i fingertuppene. Fint. Verken skummelt eller vulgært eller ekkelt eller skittent, selv om det var alt det. Noen ting trenger man ikke beskrive. Noen ting kan jeg kanskje ha for meg selv.

For meg betydde det litt, selv om det aldri var noe mer. For meg betydde det egentlig veldig mye, at det i det hele tatt gikk an, for meg, å oppleve disse tingene. For meg betydde det alt å være nær på den måten uten å ha litt panikk. For han betydde det ingenting. Han har bare brukt meg. Og det har vært feil og galt av ham.

Hans ord.

Så jeg føler meg dum. For at noe som har betydd så mye for meg har betydd så lite for ham. For at noe så ubetydelig og fint har vært så graverende galt for ham.

Men jeg er ikke lei meg. Minnene har jeg, og de kan han ikke ta tilbake. De er fine. Mine. Søte og uskyldige og med detaljer som kan få enhver til å rødme. Jeg vet det kan være fint. Merkelig. Jeg viste ikke at det gikk an. En som har vært så fin for meg, har overhodet ikke brydd seg om meg. Vondt. Men ikke verre enn at det er ok. Jeg tror kanskje stoltheten er mest såret, fordi jeg føler meg litt dum.

Vi vet hvor stort samfunnsproblem dette med overgrep egentlig er. Vi vet det. Vet du?

Tenk hvor mange innleggelser på psykiatrisk som skyldes seksuelle overgrep. Sykmeldingsdager. Personlige tragedier. Ødelagte familier. Ting som koster. For samfunnet koster det penger. For dem det rammer koster det stort sett alt. Hverdagsliv, samliv og relasjoner, helse, arbeidsliv.

Det snakkes mye om at alle mennesker fortjener verdighet. Hva med vår verdighet? Fortjener vi den, vi også?

Vi vet at senvirkningene er enorme og altomfattende. Vi vet at det kan ødelegge et menneske helt fullstendig. Vi vet at verdigheten forsvinner som dugg for solen, og skammen tar over. Vi vet at traume kan utløse stressyndrom. Vi vet at et endret forhold til kropp og mat kan få livsendrende følger. Vi vet veldig mye om konsekvensene av dette.

Så da lurer vi på hvor mye det koster. Hvor mange sykemeldinger, innleggelser og uføretrygder koster det? Hvor mange selvmord?

Vi står sammen, vi støtter hverandre, vi forstår. Men vi vil helst ikke ha flere som oss. Vi vil helst ikke at det skal komme flere som vil forstå etter oss. Helst skulle vi ønske ingen forstod. For de som forstår har opplevd det samme som oss, og de som forstår vet hvor enormt og uendelig dette problemet er.

Så vi har et håp. Vi har et håp om fokus, kunnskap og interesse. Vi har et håp om at tabuet skal forsvinne, snakkes i hel og arbeides med. Vi vil at alle som jobber med barn skal vite, slik at alt kan fangest opp, og vi slipper å få flere medlemmer i klubben vår. Vi vil at alle som jobber med oss skal ha så mye kunnskap om dette som overhodet mulig, slik at vi kan behandles på en måte som hjelper.

Vi som vet hva seksuelle overgrep gjør med et menneske vil at du også skal vite det. Men vi vil ikke at du, eller noen, skal måtte oppleve det. Så vi forventer ikke at du skal forstå det, men vi vil du skal vite. Fordi vi har så inderlig lyst å forebygge dette. Derfor vil vi at vår historie skal bli hørt!

For et år siden, mandagen etter første helgen i september totusenog ti, våknet jeg i en seng som ikke var min. Våknet av at sterke hender holdt rundt meg og tok på meg på en sånn måte at... På en sånn måte at jeg ble så redd at jeg ikke fikk puste. Selv om det egentlig sikkert var fint. Selv om det var armane til den fineste mannen jeg vet. Selv om vi hadde noe på gang. Mannen med sterke armer og dragetatoveringen.

Livredd. Vill panikk. Tanken om at i dag, klokken ti, skulle hemmeligheten sies høyt for første gang. Jeg tror aldri jeg har oppført meg så ekstremt idiotisk noensinne før. Det ødela det som var på gang, det forstår jeg, og noen ting kan ikke fikses. Noen ganger oppfører man seg så dumt, sier så ekle ting, og viser så dårlige sider av seg selv at det aldri helt kan taes tilbake.

Jeg hadde tenkt hva jeg skulle si til psykolgen. Jeg hadde planlagt det nøye, og jeg hadde alle intensjoner om å si det helt uten følelser og emosjoner. For det var da virkelig ikke noe å ta på vei for, egentlig. Men det var jo det, for når jeg kom dit, hadde jeg store problemer med å lage lyder med munnen min. Jeg hadde store problemer med noe så helt enkelt som å puste. Det var vanskelig. Det var forferdelig. Det var grusomt. Det var skummelt. Mest av alt var det rart, uvant og sjokkerende å være i en situasjon der jeg ikke hadde kontroll over meg selv.

Men jeg sa det. Etter å ha åpnet og lukket munnen uten lyd flere ganger, etter å ha trukket pusten og sett en annen vei flere ganger, så sa jeg det. Noen små enkle ord som jeg hadde tenkt på inni hodet mitt, at sånn skulle jeg si det, helt ufarlig. Men når jeg sa det, så bristet det. "Jeg vil snakke om den gangen pappa ville lære meg å onanere." Små ord. Så vanskelige å si.

Og så var jeg der. I helvete. Og helvete var ikke varmt, intenst og overfylt, slik man gjerne ser på malerier. Helvete var kaldt, ensomt og seigt. Udefinerbart. Skummelt som bare faen. Helvete var angstanfall og krampgråt, når jeg egentlig aldri har grått før. Jeg har alltid vært den sterke, den som tåler alt. Men nå gråt jeg, ustanselig, hele tiden, for ingenting. Jeg gråt til krampa tok meg og jeg ikke fikk puste, til jeg mistet følelse i armer og bein og ikke kunne kjenne noenting annet enn en kamp for å få luft i lungene. Helvete var kvalme, og manglende næring. Tap av muskelmasse og energi. Helvete var å være så kvalm at jeg ikke klarte å spise på flere dager i strekk.

Helvete var horete. Forskjellige menn, som jeg egentlig ikke ville ha, som jeg skrubbet av til huden var irrende rød etterpå. Et desperat forsøk på å bestemme over egen seksualitet. En falsk følelse av å kontrollere egen kropp. Men kanskje livsnødvendig, for placebo virker jo det.

Og innimellom var der stjerner og måneskinn, en mann jeg aldri vasket av. En jeg aldri kan bli sammen med, men som jeg vil være nær. Han det er fint å være nær. Mannen med de sterke armene og dragetatoveringen. For vi traff jo hverandre igjen, selv om all romantikk var borte. Noen gange ofte, noen ganger nesten aldri. En jeg aldri trenger være flau med, et sted alt er lov, en mann som vet mine mørkeste hemmeligheter, men som vil ta på meg likevel. En mann jeg kjenner, selv om jeg vet han aldri vil bli min.

Helvete var å ikke klare være en venn for vennene mine, men bare en belasting. Det var å bruke en time på å klare å spise opp en liten bolle som en kamerat kjøpte til meg for at jeg skulle spise noe den dagen. Det var ingen som hadde noe glede av meg, men jeg hadde behov for dem uansett.

Helvete var å ikke klare å jobbe, ikke klare eksamen. Helvete var at når kvalmen endelig forsvant og jeg hadde lyst å spise, så hadde jeg verken deltidsjobb eller studielån, og faktisk ikke penger til mat. Det var å sitte sulten på jobbintervju og smile.

Tilbake igje var at ting ble bedre. Tilbake igjen var å klare eksamener, å få seg ny jobb, å fortsatt ha de samme gode vennene som før.Tilbake igjen er at jeg ikke gråter mer. Tilbake igjen er at jeg sier nei til menn jeg ikke vil ha.

Mandagen etter første helgen i september, to tusenogelleve. Jeg våknet av en skrikende vekkerklokke, i en seng som ikke er min. Sterke armer ved siden av meg, en pust jeg kjenner, en varme som er god. Vi er ikke sammen. Jeg tror ærlig talt ikke det hadde gått. Forskjellene er for store. Jeg tror ikke jeg har lyst å være kjæresten hans, men herregud så lyst jeg har å være nær ham. Og jeg var det i natt. Og det var fint, helt uten den idiotiske oppførselen jeg hadde for et år siden.

Jeg er en annen en jeg var. Lurer på om han har merket det. Lurer på om han vet at han var stjerner og måneskinn.

Jeg lurer på om de som kjenner meg best har merket det. At de har merket at jeg ikke er 13 år lenger, at jeg ikke lenger er fryst fast. Jeg lurer på om de har merket at jeg har blitt voksen.

Og jeg lurer på om andre mennesker vet. Vet dere hvor ekstremt et pittelite, ubetydelig overgrep kan ødelegge et menneske?  Vet dere hvor vanskelig det blir å bare puste, å overleve hver dag er? Vet dere hvor uendelig sterke de er, de fine menneskene jeg har blitt kjent med som har opplevd slike skrekkelige ting?

Jeg beundrer dere, ganske enkelt fordi dere klarer å puste i hverdagen, når det er noen andre som har kontroll over kroppen. Fine, vakre, nydelige, sterke vennene mine.



Litt vondt er det jo, at han ikke vil ha meg. At han er glad i en annen, tror han, virker det som. At han ikke vet hva han vil, om han i det hele tatt vil snakke med meg igjen, eller om han vil, ja... Vet ikke. Det er jo kjipt, at det nå er så endelig, på en måte, at jeg nå faktisk vet at det ikke er noe der. Det er litt forvirrende at han ikke vet hva han vil. At usikkerheten fortsatt er der, selv om det som aldri var nå er over.

Jeg vet ikke hva jeg vil heller. Jeg vet jeg vil ikke dette.

Han vet den mørkeste hemmeligheten jeg har, han vet det stygge og vonde. Jeg snørret og gråt og hylte. Jeg hadde innsiden ut og alt det vanskelige og farlige fremme i dagen. Han holdt meg og han tålte det. Det er jo litt sårt, at den ene mannen som har tålt det, som jeg tror bare forstod det med en gang, ikke er mannen som skal bli min.

Man har innsiden litt ut og gjør seg veldig sårbar når man forteller en mann at han er den eneste man har klart å være sammen med på DEN måten, og være tilstede med i hodet sitt. Og så virker man kanskje litt syk og unormal, men så er det irriterende at han faktisk skulle ha forståelse for det også.

Den eneste mannen jeg noensinne har klart å være sammen med uten å flykte, legge på sprang fra, eller bare lukke øynene og være en annen plass... Den eneste mannen jeg har likt å være sammen med. Den eneste mannen som kan komme med slike tilnærmelser uten at jeg blir stresset eller uvel av det. Den eneste mannen jeg ikke har skrubbet av til huden blir sår og rød. Han er ikke den mannen som skal bli min.

Jeg vet ikke om jeg noensinne ville han skulle bli min. Jeg vet jeg hadde lyst å ligge ved siden av ham. Jeg vet han var både spennende og kjent og trygg og adrenalinrush. Alt på en gang. Jeg vet at kroppen hans er varm og huden hans lukter trygghet. Jeg vet at når han er der, så finnes det en følelse inni meg som føles som galskap. Som den nydeligste, deiligste, villeste, fineste galskap jeg noensinne kan forestille meg.

Jeg vet ikke hva jeg vil, men jeg vil ikke dette. Jeg vet ikke om jeg vil han skal bli min, men jeg vet jeg liker å være nær ham. Jeg tror ikke jeg noensinne får oppleve det igjen.

Kanskje finnes det en annen som kan føles slik. Jeg må jo tro det, selv om det blir å tro på noe jeg ikke kan se, ikke kan kjenne, ikke kan høre. Det blir som å tro på en gud som ikke finnes, mens man håper på å få gjøre de aller syndigste ting igjen.

Men han var aldri noe overnaturlig. Han er en mann. En helt vanlig en. En helt vanlig mann som føltes som et eventyr.

Det går egentlig bra. Jeg hadde aldri ventet noe annet. Jeg har det bra, selv om jeg registrer at dette er litt vondt, egentlig. Jeg har det bra. Jeg har det bra. Jeg er ganske sikker på det. Om dette er kjærlighetssorg, er det en jævlig blass og intetsigende en. Så jeg tror ikke det var kjærlighet, jeg tror det var et inderlig behov for å kunne være nær en jeg ikke var redd. Jeg tror det var et ønske om å få lov å bli glad i ham.

For det kunne jeg så lett ha blitt. Så, så lett. Eller kanskje jeg er det, kanskje jeg ikke lurer noen andre enn meg selv når jeg sier jeg ikke er det.

Og så har jeg fortalt ham alt...

Så skrur jeg av TV og radio i noen minutter, så lytter jeg til regnet og alle følelsene på innsiden, samtidig som jeg setter på litt musikk. Jeg hører innsiden så mye bedre når det er litt lyd på utsiden. Jeg sender litt meldinger med Manen med dragetatoveringen, men jeg vet jo at han vil egentlig ikke noe. Han kjeder seg bare, han vil ha noe kjapt, via telefonen.

Take another little piece of my heart now, baby.

Men jeg forstår det. Jeg forstår det bedre enn jeg egentlig burde innrømme. Jeg forstår at noen trenger en quick fix, kanskje får han en rus av det han også. Jeg vet ikke. Men det er jo ikke rus med ham, det er kos, godt, galskap, fint, skittent, tilstedeværelse, alt det der. Jeg vil ikke kalle det å elske, for jeg elsker ham ikke, men jeg liker det. Det må da være bra nok.

Jeg bruker jo menn. Men som tror de bruker meg, jeg bruker dem tilbake, kanskje mer enn de noensinne kan fatte. Jeg gjør det ikke fordi jeg har lyst, for det har jeg ikke alltid. Men jeg bruker menn, og sex, for den maktfølelsen og rusen det gir meg. En rus jeg egentlig ikke har lyst på, men som jeg kan bli helt besatt av. Fordi jeg trenger den.

Come closer my love, I'll violate you in the most sensual way

Alle misbrukere tror de trenger rusen sin. Jeg drikker sjelden, jeg benytter meg ikke av ulovlige substanser. Jeg puler, og jeg får en så jævlig bakrus av det at jeg tror ikke noen kan forstå det. Kvalme, angst, generell uvelhet. Akkurat sånn en bakrus er.

Jeg har møtt en mann. En god og snill en. Han sier han liker kos bedre enn sex. Han sier det ikke er noe som har noe hast, han vil bare bli kjent, snakke, kose, ikke noe mer. Han er god og snill, jeg har ikke samvittighet til å bruke ham på den måten jeg ofte gjør. Han er for god til det. Samtidig orker jeg ikke kose og bare bli kjent. Herregud og fy faen, noe så jævlig skummelt!

Så jeg sa det, jeg sa at jeg bruker sex for en rus og en maktfølelse, og at han er for god til å bli brukt på den måten. Jeg sa vel egentlig at jeg bruker sex med menn som ikke er glad i meg, på den måten. Men jeg tror ikke han forstod. Han var bare god og snill, og sa at han blir ofte glad i mennesker som lyser opp hverdagen hans, så det skulle gå bra.

Kunne han ikke forstå at det gjorde det hele vanskeligere og verre? Kunne han ikke forstå at jeg ikke kunne forklare meg bedre enn det?

Han mente at fortiden ikke hadde noe å si. Han mente det var mulig å forandre seg, bare man ville.

Jeg fortalte Mannen med dragetatoveringen alt en gang. Han latet ikke som han forstod, han bare skjønte, han kom ikke med visdomsord eller formaninger, han bare holdt meg og sa han var der. Han bare tålte meg. Kan ikke Han der nye forstå at det er det jeg trenger? En som tåler meg, ikke ber meg forandre meg. En som ikke bare er god og snill, men en som vet hva jævelskap i hjertet betyr?

These scars of mine make wounded rhymes tonight.

Han der nye er god og snill, uskyldig, tror jeg. Mannen med dragetatoveringen er langt fra uskyldig, tror jeg. Han er ikke like oppbrukt som meg, tror jeg, iallfall ikke på samme måte. Men han er tilgriset og besudlet han også, selv om han er den fineste mannen jeg vet. Kanskje det er derfor jeg ikke er redd for å være nær ham. Han er ikke skummel, han er trygg. Og jeg trenger ikke være redd for å skitne han til med meg, heller. Han er jo skitten fra før. Tror jeg.

I'm gonna love you like I've never been hurt before

Det har ingenting å si. Jeg vet ikke. Men jeg vet at det blir nok aldri Mannen med dragetatoveringen og meg. Jeg vet at vi egentlig ikke passer sammen, at vi ikke er riktige for hverandre. Så jeg hater at det er med han det kjennes fint med. Jeg hater at det var akkurat han som tålte meg, akkurat sånn som jeg er.

Han der nye forstod ikke hvor mye bagasje jeg har, tror jeg. Han forstod ikke at noen timer før jeg snakket med ham om dette, og noen timer etter at han hadde gått hjem, så stod jeg på et gatehjørne og tafset på en annen. Uten på klærne. Jeg tror ikke Han der nye forstod hva det betydde at jeg ikke gjorde noe med det, at jeg gikk hjem alene istede. Halvful, oppbrukt men ubrukt. På gråten. Jeg tror ikke Han der nye forstår at det å være med han hjem for å se en film og kose, det er noe jeg absolutt ikke har behov for.

Pocket full of horses, Trojan, and some of them used.

Jeg tror ikke noen forstår hvor livredd jeg egentlig er. Jeg tror ikke noen forstår at jeg trenger å bli tålt, akkurat sånn som jeg er, helt uten formaninger og forslag og oppfordringer til å forandre meg. Jeg tror ikke noen forstår hvor dypt og inderlig behovet for oppnå den maktfølelsen sex gir, er for meg. Jeg tror ikke noen kan forstå hvor forskrudd jeg egentlig er.

Jeg tror ikke noen forstår hvor skitten og ekkel og sårbar den søte, tilsynelatende sterke, jenta forran dem er. Jeg tror ikke noen vet.

I've walked with the weakest, just to feel strong. You've given your body, just to belong.

Verden blir aldri den samme. Så jeg var ute og var ekkel istede for å sitte hjemme og gråte på egenhånd. Jeg var ute, med et falskt smil utenpå og flagget inni på halv stang. Fordi det funket ikke å sitte hjemme. Det var en rar kveld, og selv ute på byen var vi stille, sørgmodige og litt annerledes. Verden var ikke den samme.

(Sangtekster fra Janis Joplin, Lykke Li, Robyn, HIM, Prince, Pain of Salvation)

Til min kjære venninne, den godeste, søteste, sterkeste. Til min kjære venninne som har båret meg gjennom mine stormer og sterk kuling og lett bris. Til vakreste, nydeligste LilleStore, som skrev det mest hjerteskjærende.

Og til alle de som føler det likedan.

--

Når det dumme du har gjort ikke funket, så fortsetter du. Så LEVER du videre, og så eksisterer du litt til.
Når smerten ikke blir borte i mer enn to sekunder, så klamrer du deg til de to sekundene, fordi du vet at de finnes, og så holder du ut. Du holder ut til du får to nye sekunder, helt uten å gjøre noe dumt. Og så holder du ut litt til, for neste gang får du fire.

Og så tviholder du på kontrollen du er så redd for å miste, for den må du nesten ha innenfor rekkevidde. Om det blir slitsomt, kan du legge den bort. Men du må ha den innenfor en armlengdes avstand. Du kan ikke miste den helt. Du vet da det?

Og den hvite hesten kommer, og det er drømmen din som rir den. Rusting, sverd, og klar til å drepe dine monstre. Men det tar litt tid, for det er farer på veien, og til og med drømmer og hester må samle krefter innimellom, for å være sterk når Tornerose skal vekkes.

Du vet da det?

Det slutter å gjøre vondt. En dag. Kanskje det ikke slutter helt, men smerten blir så liten, så uviktig, at du ikke kjenner den. Jeg lover.

---

Glad i deg, kjære vennen min. Du er så god og nydelig. Du vet det, ikke sant?

---

<3